Historikk
Massasje er en av de eldste helbredelsesmetodene. Så vidt vi vet, har alle kjente kulturer hatt et ord for massasje. Gammel litteratur viser at det ble praktisert massasje blant annet i oldtidens Kina, Egypt, Persia, Hellas og Roma. Massasje som behandlingsform har vekslet i popularitet gjennom ulike perioder. Den katolske kirken anså kroppen som syndens instrument. Mange av «heksene» som ble brent var jordmødre og andre som behandlet med blant annet massasje.
På 1600-tallet fikk de terapeutiske effektene av massasje ny oppmerksomhet av flere leger, spesielt den franske kirurgen Ambroise Paré. Massasje fikk en ny renessanse igjen på 1800-tallet, takket være arbeidet til svensken Per Henrik Ling og hollenderen Johan Georg Mezger. Ling, som var fektemester og gymnastikkinstruktør, begynte å studere massasje etter vellykket behandling av den ene armen sin for revmatisme. Han utviklet en metode som var en kombinasjon av massasje og medisinsk gymnastikk. Ling så på massasje som en form for passiv gymnastikk. Systemet hans bygger på fysiologi, og Lings nye ideer ble akseptert og er det vi nå kjenner som klassisk svensk massasje.
Tidlig på 1900-tallet begynte legene å delegere ansvaret for massasje til sykepleiere, assistenter og fysioterapeuter fordi det tok for mye av deres tid og krefter. I dag utøves massasje av en lang rekke terapeuter inkludert fysioterapeuter, idrettsmassører, aromaterapeuter og utøvere av spesielle teknikker, hvorav noen skal nevnes i det følgende.
Beskrivelse av behandlingsformen
Grunntanken ved massasje er at den fremmer helse og velvære. Berøring er fundamentet i massasje, men det er like mye kunst som teknikk. Terapeutens sensitive hender «vet» hvor mye trykk som skal brukes på hver enkelt person, og berøring kan gi terapeuten viktig informasjon om kroppen, som for eksempel muskelspasmer. Sensitiv berøring formidler dessuten en følelse av omsorg, noe som er helt essensielt i et terapeutisk forhold. Massasje gjenskaper følelsen og velværet av å være et helt menneske. Stress er etterhvert påvist som hovedårsak eller medvirkende årsak til mange sykdommer, og massasje kan være en effektiv måte å redusere stress.
Massasjeformer som kommer fra Asia er basert på en forståelse av anatomi, fysiologi og diagnostikk som er vesentlig annerledes enn den vestlige skolemedisinske oppfatning. Østlige teknikker tar utgangspunkt i at mennesket har en energetisk struktur og funksjon, mens de vestlige teknikkene i større grad har kroppens materiellestruktur og funksjon som utgangspunkt. Hovedmålsetningen er likevel forbedret sirkulasjon, enten dette gjelder livsenergi- eller blodsirkulasjon.
I praksis kombinerer ofte massasjeterapeuten flere metoder. Selv om massasjeteknikkene varierer, har de som felles utgangspunkt disse betraktningene:
- Noe hos pasienten er sammentrukket, blokkert, hindret, brukt feil, eller i ubalanse – generelt fordi det er for mye muskelspenning.
- Kroppen er plastisk og kan formes.
- Kroppen er stedet for transformasjon.
Fra slutten av forrige århundre og frem til 1960-årene var massasje en viktig del av fysioterapien, og da spesielt klassisk svensk massasje. Fra 1960-årene har det vært variert forståelse og aksept for verdien av massasje. En av hovedgrunnene var mangel på vitenskapelig forskning på metodene, og som resultat har massasje blitt fortrengt til fordel for andre behandlingsmetoder. Massasjeundervisningen ble sterkt redusert, og mange av de opparbeidete kunnskapene lagt til side.
Den generelle økende interessen for alternative behandlingsmetoder har imidlertid ført til forskning og dermed økt forståelse av blant annet smerte. Etterhvert har kunnskapen om massasjens betydning som en av mange fysioterapeutiske metoder stadig økt. Mange pasienters ønske om massasje, og deres positive tilbakemeldinger om nytteverdien av massasje er viktige faktorer i denne utvikling.
Massasje som utøves av en fysioterapeut vil imidlertid som oftest være annerledes enn den man får hos en alternativmedisinsk massør. Fysioterapeuten konsentrerer seg gjerne om å massere direkte på selve muskelen som oppfattes som kilden til symptomene. I løpet av det nåværende 3-års studiet i fysioterapi mottar elevene ca. 40 timers undervisning i massasje.
Psykomotorisk fysioterapi er derimot en etterutdanning som blant annet benytter seg av hel kroppsmassasje. Den tilnærmer seg mennesket som et samspill mellom psyke, soma og miljø.
Hva terapiene brukes for
Hver massasjeteknikk fokuserer i utgangspunktet på et spesifikt system, hvor intensjonen er å frigjøre spenninger og blokkeringer. Lymfedrenasje øker for eksempel sirkulasjonen i det lymfatiske systemet, mens triggerpunkt-massasje jobber med det nevromuskulære systemet. Men massering av en muskel har positiv effekt også på blodsirkulasjonen og lymfesystemet. Det kan påvirke tilknyttede organer, ledd og skjelettet. Dersom et av kroppens systemer (for eksempel åndedrett, fordøyelse, det muskulære eller det energetiske system) blir blokkert, stagnerer eller slutter å fungere helt, vil det påvirke de andre systemene.
Det skilles også mellom strukturelle og funksjonelle behandlingsmetoder.
Den strukturelle metoden tar utgangspunkt i at en vertikal oppstilling av kroppen kan virke dramatisk på vår helse, atferd og bevissthet.
Den funksjonelle behandlingsmetoden tar ikke utgangspunkt i å manipulere for å oppnå en bestemt forandring, men å veilede i en læringsprosess. Fordi metodene er å betrakte som pedagogiske systemer, er det riktigere å snakke om et lærer-elev forhold enn et terapeut-pasient forhold.
Forklaringsmåte
Massasje øker blod- og lymfesirkulasjon, strekker muskler og løser opp arrvev, øker bevegelse i leddene og stimulerer nervesystemet.
Massasje øker tilstrømning av næringsstoffer og tømming av avfallsstoffer i muskler og vev. Ødem forsøkes redusert gjennom lymfødembehandling. Massasje stimulerer de sensoriske reseptorene i huden og det underliggende vevet. Denne stimuleringen blir overført til ryggmargen via nervebaner. Området i kroppen som står i relasjon til denne delen av ryggmargen blir derfor påvirket.
Funksjonelle former for massasje
Det finnes mer enn 80 forskjellige former for massasje, og cirka 60 av disse er under 20 år gamle. Dette skyldes at mange teknikker har utviklet seg som selvstendige metoder, i stedet for at forandringer er blitt inkorporert i eksisterende systemer. En annen kilde til «nye» teknikker er tradisjonelle massasjeformer som tilhører andre kulturer, men som i liten grad har vært kjent utenfor sin opprinnelige kontekst.
Anma massasje
Dette er en tradisjonell japansk massasje. Den stammer fra eldre metoder som har sin opprinnelse i oldtidens Kina. Anma massasje er basert på tradisjonell kinesisk medisin, meditasjon, og kampsporter. Anma er ikke bare en form for avspenning, men også en form for terapi som inkluderer et diagnosesystem. Med et raskt trykk på ett og ett akupunkturpunkt får klienten en oppkvikkende behandling. Anma-behandlingen foregår i en hel time på en benk eller i en forkortet variasjon i sittende stilling.
Bindevevsmassasje
Metoden ble utviklet av Elisabeth Dicke i 1929. Terapeuten jobber med nervesystemet og drar bindevevet som ligger mellom huden og musklene med varierende strøk. Dette bindevevslaget, som er fullt av nerveender, er delt opp i dermatomer eller såkalte hudsoner. Spesifikke dermatomer korresponderer direkte med bestemte organer, og gir dermed en refleks fra hud-til-organ.
Esalen-massasje
Metoden bruker de grunnleggende, klassiske massasjestrøkene, men fremhever spesielt de lange, flytende og glidende strøkene for å gi en sanselig og beroligende effekt. Disse integrerer masseringen av forskjellige kroppsdeler og forsterker pasientens helhetlige opplevelse av sin egen kropp. Det er en mer personlig fremgangsmåte som er forbundet med generell stressreduksjon. Metoden ble utviklet i begynnelsen av 1960-årene på Esalen Institute i California, da flere meget erfarne terapeuter eksperimenterte med å sette sammen et mer moderne massasjesystem.
Idrettsmassasje
Denne massasjen er mer spesifikk, presis, stimulerende og dypere enn esalen og klassisk svensk massasje. Formålet er å øke idrettutøverens prestasjon og bearbeide skader og belastninger. Teknikken varierer med idretten, og tar hensyn til hvilke bestemte muskler og ledd som er involvert. Massasjen varierer med effekten som ønskes: oppvarming før prestasjon, eller bearbeiding av ettervirkningene etter en prestasjon. Idretter med ekstreme krav til muskelaktivitet, som for eksempel sykling og skøyter, har oftest ansatt faste massører til sine utøvere.
Klassisk svensk massasje
Dette er den mest kjente massasjeformen i Vesten. Klassisk svensk massasje ble, som allerede nevnt, utviklet av svensken Per Henrik Ling tidlig på 1800-tallet. Massasjen baserer seg på en kombinasjon av fem strøk, alle utført med olje eller annet glidemiddel:
- Efflerage – lange, glidende strøk
- Petrissage – knaing
- Friksjon – gnikking på bestemte områder
- Tapotement – tromming
- Vibrasjon – vibrering og risting
Strøkene utføres i retning mot hjertet. Klassisk svensk massasje benyttes til alt fra generell avspenning til lindring av spesifikke problemer. Massasje av magen mot forstoppelse, tromming på ryggen for å løse opp slim i lungene og massasje rundt et brukket ben søker å fjerne avfallsstoffer og øke tilførsel av oksygen, slik at tilhelingen fremskyndes.
Lymfedrenasje
Metoden bruker lette pulserende trykk med hendene til å stimulere det lymfatiske system. Det er mest brukt for tilstander som oppstår på grunn av dårlig lymfesirkulasjon, som for eksempel ved ødem og inflammasjon. Lymfedrenasje ble utviklet av de danske fysioterapeutene Estrid og Emil Vodder i 1930-årene. Teknikken er godt kjent i Sentral-Europa, hvor den er blitt akseptert av mange leger.
Ma-uri massasje
Denne massasjeformen har sin opprinnelse på de polynesiske øyene. Det er en fullkroppsmassasje som utføres i et godt oppvarmet rom med mye olje. Ma-uri massasje utføres nesten som en dans. Massøren bruker armer og hender som redskap – underarmene er spesielt viktige i denne teknikken. Ma-uri regnes som både en fysisk og psykisk massasje.
Nevromuskulær massasje
Metoden som ble utviklet av Paul St. Johns er en form for dypmassasje som fokuserer på individuelle muskler. Det er brukt for å øke blodtilførsel, løse opp triggerpunkter (muskelknuter som refererer smerte til andre kroppsdeler), lette press på nerver som skyldes mykvevsspenninger, og til smertelindring. Triggerpunkt-massasje og myoterapi er beslektede teknikker.
Rosen-metoden
Metoden, som ble utviklet av Marion Rosen benyttes både til å lindre fysiske smerter og til personlig utvikling. Metoden jobber med å frigjøre ubevisste følelser ved å kjenne på kroppen hvor muskler er spent og åndedrettet er låst. Utøvere av Rosen-metoden mener at emosjoner og muskler henger sammen. Det ene kan ikke slippe tak uten at det andre også gjør det.
Shiatsu
Shiatsu betyr «finger-trykk», og utøveren bruker fingre, hender, armer, albuer og føtter til å trykke på bestemte punkter langs meridianene (livsenergibanene). Klienten ligger påkledd eller drapert, først på ryggen, så på magen. Formålet er å balansere flyten av chi i kroppen. I 1995 ble Shiatsu godkjent offisielt som en behandlingsform i Japan.
Thai-massasje
Slik navnet indikerer, kommer denne massasjeformen fra Thailand, hvor den har en lang og etablert tradisjon. Den ligner på en sammensetning av yoga og akupressur. Massasjen utføres med hender, føtter, armer og knær. Formålet er å stimulere bevegelse av livsenergi gjennom energibaner, kalt «sin». Systemet fokuser på 10 hovedbaner, men man mener at mennesket har 72 000 «sin». Til forskjell fra for eksempel shiatsu fokuserer ikke thai-massasje på spesifikke punkter. Klienten er vanligvis fullt påkledd og blir strukket i forskjellige stillinger som gir mulighet til å gi slipp på motstand. Massasjen er særdeles virkningsfull, men selve behandlingen kan være meget ubehagelig.
Tradisjonell kinesisk massasje
Tradisjonell kinesisk massasje er en kombinasjon av det man i Vesten kaller akupressur (trykk på akupunktur-punkter på kroppens overflate), meridianbehandling og nevromuskulær terapi. I Kina er metoden kjent som anmo (trykk og stryk) og tuina (løft og press) og involverer mange teknikker. Mange av disse ligner på tilsvarende vestlige teknikker, men hovedforskjellen ligger i at diagnosen av symptom og valg av behandling følger tradisjonell kinesisk medisinsk teori. Målet for disse metodene er å stimulere kroppens naturlige selvhelbredelsesprosesser, og få qi (livskraften) til å sirkulere fritt igjen.
Trager-metoden
Metoden er utviklet av Milton Trager, som gav den første offentlige demonstrasjon av den i 1973. Metoden kombinerer mobilisering av vev, avspenning, og omprogrammering av bevegelsesmønstre. Terapeuten gir behagelige sensoriske input ved å jevnt vugge, strekke, riste og vibrere pasientens kroppsdeler. Pasienten ligger på en myk benk, og er avkledd. Disse bølgende bevegelsene i kroppen forsøker å skape en opplevelse av dyp avspenning, og økt mobilitet i muskler og ledd. Behandlingen forsøker å få til at pasienten gir slipp på destruktive og fastlåste mønstre.
Strukturelle massasjeformer
Rolfing
Denne metoden er utgangspunktet for andre strukturelle behandlingsformer. I følge utøverne er rolfing både en systematisk tilnærmingsmåte for å frigjøre stressmønstre og rette opp dysfunksjon i kroppens struktur, og en pedagogisk metode som gir pasienten innsikt i tyngdekraftens innvirkninger på menneskekroppen. Ida P. Rolf mente at når de ulike delene av kroppen er i misforhold til hverandre, hemmer det personens bevegelser slik at de i større grad sliter mot tyngdekraften. Terapeuten manipulerer derfor bindevevet slik at det strekker seg og beveger seg friere. Kroppen kan da fungere mest mulig effektivt. Behandlingen foregår over en bestemt serie på 10 behandlinger, med cirka én uke mellom hver behandling.
Aston Patterning
Dette er en «mykere» utgave av rolfing, utviklet av Judith Aston i slutten av 1970-årene. Astons metode inkluderer også bevegelser og hjelpemidler for menneskets miljø. I følge utøvere av Aston-patterning følger all bevegelse (fysisk, emosjonell, kognitiv og åndelig) en asymmetrisk, tredimensjonal spiral.
Hellerwork
Metoden som Joseph Heller lanserte i 1979, er en integrasjonsprosess som kombinerer tre deler. Bindevevsmanipulering retter opp kroppen og frigjør kroniske spenninger. Omprogrammering av bevegelsesmønstre gir mer effektiv bruk av kroppen i dagliglivet og øker pasientens kroppsbevissthet. En tredje del av hellerwork er verbal dialog for å bearbeide følelser, minner og stress. Arbeidet foregår i en serie på 11 behandlinger, der hver av dem har et bestemt tema.
Myofascial release
Denne betegnelsen ble først brukt av den amerikanske osteopaten Robert Ward i 1960-årene. Metoden er basert på aspekter av osteopati, kraniosakral terapi, fysioterapi og rolfing. Intensjonen er å lindre smerter, frigjøre strukturelle blokkeringer, tilbakeføre funksjon og mobilitet og frigjøre fra tidligere emosjonelle traumer. Terapeuten bruker skånsomme trykk og strekk av bindevevet, i forbindelse med visualisering, palpering, mobilisering av mykvevet, berøring av triggerpunkter og kraniosakral manipulasjon. Det er ikke snakk om noen bestemt serie med behandlinger.